Midler som tjener til å bevare og utvikle kroppen, hårets, og særlig ansiktets naturlige skjønnhet kalles kosmetikk. I de eldste kildene vi kjenner til er kosmetikk knyttet til religiøs praksis. Det var først og fremst aromatiske stoffer fra forskjellige urter som ble benyttet. Det finnes nedtegninger fra oldtiden som viser at flere av kultursamfunnene fra århundrene før Kristus, hadde gode regler for praktisering av hygiene.

I Egypt fikk en tidlig kjøpt ulike produkter til skjønnhetspleie, men de fleste lagde nok mesteparten av de kosmetiske produktene hjemme. Det var kvinnens oppgave å lage disse, og de gikk i arv fra mor til datter. De kosmetiske produktene ble gjennom handelen fraktet til landene rundt Middelhavet. Dermed ble produktene og kjennskapen til kosmetiske produkter kjent utover større områder. Henna og lakmus ble brukt til å farge huden, mens bly ble brukt til å bleke huden.

Verden har hatt mange historiske personer som har vært opptatt av skjønnhet og velvære. Hippokrates ( 460–377 f.kr) er en av de første vi kjenner til. Han var opptatt av å anbefale korrekt diett sammen med trening, sollys, spesialbad og massasje.

Kleopatra (69-30 f.kr) er nok den aller mest kjente. Ikke bare var hun kjent som statsoverhode og politiker, men hun kan knyttes til utvikingen av kosmetiske produkter.

I vikingtida var de også opptatt av renslighet. Det kommer til uttrykk i visdomsdiktet "Håvamål" hvor moralske leveregler blir gjengitt.
"Vatn og handkle og vennlige ord trenger mannen før måltid; gjestfritt sinn vil han gjerne møte, tale og taushet igjen."
"Vasket og mett skal en mann ri til tings, sjøl om klærne er slitt; skam deg ikke over sko eller brok, og ikke over hesten om aldri så låk".
Det ser ut til at renslighet moralsk sett ble vurdert som like verdifullt som materielle goder.

Middelalderen
Det hygieniske forfallet kom på ulike tidspunkt i de ulike kulturene. I Europa var det først og fremst innføringen av kristendommen på 400-500-tallet og senere reformasjonen som gjorde at hygienen ble dårligere. Kristendommen satte det åndelige i sentrum. Dette førte igjen til et negativt kroppsbilde, og offentlig bading ble forbudt. Oppbløtning av huden, og dermed kroppsvask, ble sett på som skadelig.

Oppbløtning kunne svekke huden slik at plager som pest og sykdommer kunne trenge gjennom den. Renslighet var likevel i fokus. Klærne skulle være rene. Når en tok av seg det velbrukte tøyet, antok en at urenhetene ble fjernet sammen med tøyet. I denne perioden døde mange mennesker av pest og smittsomme sykdommer på grunn av dårlig hygiene. Hygiene var heller ikke vektlagt innen helsevesenet. Verken leger eller de som stod for pleien av de syke var opptatt av renslighet.

Ny fokus på hygiene
Først på 1800-tallet ga det igjen status å rengjøre kroppen. Såpe og varmt vann ble brukt for å fjerne urenheter og kaldt vann til å stimulere huden. Håndvask ble først et viktig tema i 1847 da legen Semmelweis forsto sammenhengen mellom dårlig håndhygiene hos legene og hyppigheten av barselfeber på barselstuen. Etter å ha skåret i lik, brakte nemlig legene med seg bakterier som ble overført til de nybakte mødrene da de ble undersøkt. Semmelweiss kjempet en lang kamp for å få gjennom at alle leger måtte vaske hendene i en spesiell kloroppløsning etter at de hadde vært i berøring med likene, og før de fikk undersøke kvinnene. Han vant til slutt, og dødligheten sank fra 18 % til 1%.

Florence Nightingale, også kjent som verdens første sykepleier, var en ivrig forkjemper for å få folk til å forstå betydningen av hygiene. Under Krimkrigen dokumenterte hun sine funn og førte nøye statistikk over infeksjoner, sykdommer og dødsfall. Hun kunne derfor vise at forekomsten av dødsfall sank dramatisk etter at hun innførte hygienekrav på feltsykehuset. Når renslighet igjen kom på mote blant folk, kom det først til de høyere lag av befolkningen.

De fattige manglet varmt vann, de manglet mulighet til å være alene, og de manglet gode såper. Bade var noe som ble gjort før jul og andre viktige høytider. Det var heller ikke noen krav til at mennesker skulle lukte godt. Lukt ble dermed en del av de sosiale mekanismene for å skille rike og fattige.

Utover på 1900-tallet ble tuberkulose et stadig større problem. Det ble etter hvert klart at tuberkulose hadde en sammenheng med befolkningens hygiene.

Det var i stor grad kvinnene som hadde ansvaret for å holde hjemmet rent og ryddig. Døtrene ble lært opp av mødrene slik at de kunne bli gode husmødre, eventuelt tjenestepiker. Renhold og orden ble verdsatt på lik linje med matlaging.

Sosialdemokratene som den gang hadde regjeringsansvaret, innførte skolefrokost. Helselære ble et fag i skolen, og de tok fatt på byggingen av folkebadene. Folkebadene var offentlige steder der det var mulig å få et karbad. Folkebadene ble et viktig ledd i kampen mot smittsomme sykdommer.

Lilleborg fabrikker ble etablert i 1833 og slo igjennom med oljeprodukter fra egen mølle ved Akerselva i Oslo. I 1842 ble "sæbesyderiet" bygget. Her ble det produsert både grønnsåpe og toalettsåpe. Lilleborg var en av de første bedriftene i Norge til å satse på merkevarer etter at idéen var født i England midt på 1880-tallet. Ved århundreskiftet kunne Lilleborg tilby et bredt spekter av toalettsåpe i tillegg til grønnsåpe, husholdningssåpe og oljeprodukter. På 1930-tallet startet for alvor satsingen på merkevarer, og flere av bedriftens sterkeste merkevarer i dag ble lansert like før krigen. Dette gjelder for eksempel både Lano, Lux og Solidox.

Toalettsåpene, vaskemidler og kosmetikk ble borte under krigen. Dette skyldtes at industrien ikke fikk tak i råstoffer. Folk måtte i krigsårene klare seg med den beryktede B-såpen. Etter krigen var det en rivende utvikling innen hygienprodukter. Dagens produkter utvikles stadig og blir hele tiden fornyet og forbedret. De siste årene har nye stoffer blitt introdusert i hudpleieprodukter, blant annet vitamin E, liposomer og UV-filter.

Medisin, farmasi og kosmetikk har lenge fulgt hverandre. Det tok lang tid før de skilte lag, og helt separate vitenskaper er de ikke blitt. Flere av de store hudpleieseriene er i dag eid av legemiddelfirmaer. De kosmetiske produktene blir forsket på og utviklet på lik linje med medisiner.